Vanlig frosk

Amphibia → Anura → Ranidae → Rana → Rana temporaria

Rana rusa, Rana de muntagna

Vanlig frosk ( Rana temporaria ) er en av de mest karakteristiske amfibieartene i høyfjellsområdene i det vestlige Liguria.

Den kjennetegnes ved sin robuste kroppsbygning og fargevariasjon, som spenner fra rødbrun til mørkebrun, noen ganger med kobberaktige nyanser; på ryggen finnes uregelmessige mørkere flekker, mens buken er lysere og mer ensartet.

Et særtrekk er den mørke masken som krysser øyet og gir frosken et markant utseende.

Størrelsen varierer fra 6 til 7,5 cm hos hanner og kan overstige 8 cm hos de største hunnene, som i gjennomsnitt måler 7–9 cm.

Kjønnsdimorfismen blir tydelig i paringstiden: hannene utvikler mørke bryllupsknuter på tomlene og har kraftigere forlemmer og lysere strupe; hunnene er generelt mer robuste.

Ved klekking er rumpetrollene omtrent 6–7 mm lange, svarte i fargen, og forvandles til små, ferdigmetamorfoserte individer over flere måneder.

I det vestlige Liguria og langs alpeaksen i Liguriske Alper er vanlig frosk kontinuerlig utbredt i fjell- og forfjellsområder, hovedsakelig mellom 800 og over 2 000 meters høyde.

De største bestandene finnes i de viktigste fjelldalene – inkludert Valle Arroscia, Alta Valle del Tanaro og Valle Roja – i godt bevarte miljøer.

Som en relikt- og spesialistart vitner dens tilstedeværelse om miljøkvaliteten i alpine og subalpine økosystemer i provinsen Savona.

Den foretrekker kjølige, fuktige miljøer preget av relativ klimastabilitet: alpine og subalpine enger, fjellskoger med løvtrær eller bartrær, torvmyrer og høyfjells-våtmarker.

Frosken benytter også små bekker og fjellstrømmer, samt midlertidige dammer fra smeltevann, som ofte er avgjørende for reproduksjonen.

Arten viser en bemerkelsesverdig evne til å utnytte ulike mikrohabitater, så lenge det finnes rent vann i yngletiden.

Vanlig frosk er hovedsakelig aktiv om dagen og i skumringen, men kan også være nattaktiv under gunstige forhold.

Den følger en årlig syklus nært knyttet til alpint klima: vinterdvalen kan vare fra oktober til april, spesielt i høyden, når individene søker ly dypt blant nedsenket vegetasjon eller i mudderet i frosne vann.

Arten utmerker seg ved å være en av de første som blir aktiv om våren, ofte med gyting like etter snøsmeltingen (mars–mai).

Hunnene legger 1 000–4 000 egg i store geléaktige klumper som flyter i rolige, solrike deler av vannet; forvandlingen til små frosker er vanligvis fullført mellom juni og september, med lengre utviklingstid i høyden.

Voksne individer har et variert kosthold, hovedsakelig bestående av landlevende insekter, edderkopper, snegler, meitemark og andre små virvelløse dyr, som jaktes både på land og nær vann.

Rumpetrollene er hovedsakelig planteetere og mikrospisere, og lever for det meste av alger, plantedetritus og små akvatiske virvelløse dyr.

Kostholdet varierer med årstidene og mattilgangen på ulike høyder.

De viktigste truslene mot vanlig frosk i det vestlige Liguria er knyttet til klimaendringer – som påvirker snøfallsmønstre og vanntilgang betydelig – samt endringer i vannregimet i høyfjellet, ofte på grunn av vannuttak eller turistforvaltning.

Introduksjon av rovfisk i alpesjøer, spredning av nye soppsykdommer, endring av gyteområder og isolasjon av bestander er ytterligere risikofaktorer.

Menneskelig forstyrrelse, særlig knyttet til turisme i fjellområder, kan også ha negative effekter, spesielt på de mest sårbare gyteplassene.

Fremtidig beskyttelse av arten avhenger av vern av høyfjells-våtmarker og opprettholdelse av økologisk sammenheng mellom bestandene.

Spesiell oppmerksomhet bør vies til bærekraftig forvaltning av alpesjøer og regulering av friluftsaktiviteter i årets mest sårbare perioder.

Vanlig frosk utmerker seg ved å være en av de amfibieartene som når høyest opp i Alpene, og for sin ekstraordinære evne til å overleve lange perioder med streng kulde, takket være særegne fysiologiske tilpasninger.

Den kan formere seg i nesten iskalde vann rett etter snøsmeltingen, og viser stor troskap til sine faste gyteplasser.

I det vestlige Liguria overvåkes den nøye for å vurdere effektene av global oppvarming på høyfjellsbestandene, og fungerer dermed som en viktig indikator på helsetilstanden i fjelløkosystemene.