Havlærskilpadde

Reptilia → Testudines → Cryptodira → Dermochelyidae → Dermochelys coriacea

Tartüga de cöio

Havlærskilpadden er det største nålevende marine krypdyret og kjennetegnes av sin særegne morfologi. Skallet, som kan bli opptil 2–2,5 m langt, mangler de typiske hornplatene og består i stedet av små ben innleiret i et tykt lag av læraktig hud, vanligvis mørk blåsvart, gjennomskåret av tydelige lyse langsgående striper.

Voksne individer kan oppnå eksepsjonelle vekter: mellom 300 og 900 kg, med enkelte eksemplarer som overstiger 1 000 kg. Kjønnsdimorfismen er mest synlig i kroppsstørrelse (hunnen er vanligvis større) og i halen, som hos hannen er lengre og kraftigere. Et annet kjennetegn er en mer markant rosa flekk på hodet hos voksne hanner i paringstiden.

Nyutklekkede unger, omtrent 6–7 cm lange, er svarte med karakteristiske hvite prikker langs ryggkammene.

Denne arten utmerker seg med sitt imponerende utseende og bemerkelsesverdige evne til å tilpasse seg lange oseaniske vandringer.

I Liguriahavet regnes havlærskilpadden som en sporadisk, men regelmessig gjest, med observasjoner oftest registrert fra juni til november. I det vestlige Liguria finnes denne arten hovedsakelig i pelagiske farvann, langt sjeldnere nær kysten, og rapportene er hyppigst mellom Capo Mele og Ventimiglia. Her bidrar de spesielle strømforholdene til å samle dens foretrukne byttedyr, særlig store maneter. Alle individer observert i Liguriahavet kommer fra Atlanterhavet, hvor de har kommet inn gjennom Gibraltarstredet.

Dermochelys coriacea foretrekker dype pelagiske miljøer og beveger seg ofte til områder der havstrømmer møtes og store mengder maneter samler seg. I Liguriahavet er den mest aktiv i områder med høy tetthet av geléaktige organismer, mens tilstedeværelsen nær kysten kun er sporadisk, i motsetning til andre havskilpaddearter.

Som en sterkt pelagisk art er havlærskilpadden i stand til å dykke til imponerende dybder, opptil 1 000 m. I det vestlige Middelhavet oppholder den seg hovedsakelig mellom juni og november, en periode hvor den følger store mengder vandrende maneter.

Den hekker ikke i Middelhavet: individene som beiter i våre farvann kommer fra Atlanterhavet og bruker Gibraltarstredet under sine vandringer. Dermochelys coriacea er også en av svært få krypdyrarter som kan opprettholde en kroppstemperatur høyere enn omgivelsene, takket være komplekse fysiologiske og atferdsmessige tilpasninger.

Denne arten har et svært spesialisert kosthold og lever nesten utelukkende av planktoniske geléaktige organismer. Spesielt:

• Maneter, særlig Rhizostoma pulmo og Pelagia noctiluca
• Sifonoforer
• Salper
• Andre små geléaktige organismer

I det vestlige Liguria, hvor manetetettheten kan bli svært høy, spiller havlærskilpadden en grunnleggende rolle som predator for balansen i det pelagiske økosystemet.

I Liguriahavet er havlærskilpadden sterkt truet av flere menneskeskapte faktorer:

• Kollisjoner med hurtiggående fartøy
• Utilsiktet inntak av plastposer, som forveksles med maneter og ofte fører til dødsfall
• Fastsetting i fiskegarn og drivende redskaper
• Utstrakt forurensning og ødeleggelse av marine habitater

Disse truslene, forsterket av pågående klimaendringer, gjør arbeidet til overvåkningsnettverk og redningssentre avgjørende, spesielt i det vestlige Liguria.

Dermochelys coriacea er den eneste nålevende arten i familien Dermochelyidae og har unike fysiologiske tilpasninger:

• Den har et avansert karsystem som muliggjør effektiv spredning av kroppsvarme
• Den er i stand til å holde sin indre temperatur opptil 18 °C høyere enn vannet, en nesten unik egenskap blant krypdyr
• Den gjennomfører transoseaniske vandringer på flere tusen kilometer takket være høyt spesialisert fysiologi og morfologi
• I det vestlige Liguria arbeider et koordinert overvåkningsnettverk ledet av Akvariet i Genova, i samarbeid med fiskere, båtfolk og redningssentre, for å hjelpe skilpadder i nød og samle viktig data for bevaring av arten.